Ved UiT Norges arktiske universitet ønsker forskere og studenter å forberede morgendagens beredskap, med fokus på langsiktige trusler, og hvordan disse former det politiske landskapet.
Samfunnet har lenge vært gode på å håndtere konvensjonelle kriser – som brann, redning, trafikkulykker, terrorangrep, industriulykker, og lignende. Slike oppdukkende trusler håndteres gjerne av faste beredskapsaktører med klare oppgaver. Dette kan være helseinstitusjoner, forsvaret, brann- og redning med flere.
Men, linjene for håndtering blir derimot mindre tydelige hvis vi tar et langsiktig perspektiv på risikobildet, og heller ser på fremtidige og krypende kriser, forklarer Reidar Staupe-Delgado, førsteamanuensis i Samfunnssikkerhet ved UiT Norges arktiske universitet.
Reidar Staupe-Delgado
Førsteamanuensis i Samfunnssikkerhet ved UiT Norges arktiske universitet
«Sakte» kriser
For tiden leder han et EU-finansiert forskningsprosjekt i samarbeid med Roskilde Universitetet, med tittelen «SlowDisasters». Her søker forskere å vende fokus mot langsiktige, ulmende kriser, og hvordan disse påvirker befolkningen og det politiske landskapet.
– Vi vil først og fremst se hvordan disse krisene påvirker hverandre i den politiske horisonten. Blant slike trusler finner vi blant annet klimaendringer, migrasjon, pandemier, og antibiotikaresistens. Det vi registrerer er at de gjeldene politiske strukturene ikke er like godt rustet til å håndtere slike «krypende» kriser, og at eventuelle løsninger eller tiltak faller utenfor det kjente aktørbildet, forklarer Staupe-Delgado.
Ønsker du en karriere innen samfunnssikkerhet og beredskap? Søknadsfristen er 15 april! Les mer de ulike studiene: Samfunnssikkerhet og miljø, Internasjonal Beredskap og Masterstudium i Samfunnssikkerhet
Forskeren vil dra opp antibiotikaresistens som et eksempel på en undervurdert, krypende megakrise, som til tross for potensialet for massive tap av menneskeliv, likevel får mindre oppmerksomhet enn tilsynelatende mer akutte kriser.
Dette kommer av flere grunner, beskriver han. Blant annet er det mangel på presedens av aktivistorganisasjoner som vi eksempelvis finner i klimadebatten. I tillegg har samfunnssikkerheten en tendens til å ikke inkludere slike fremtidige kriser – da de gjerne er abstrakte, ulne, og uten konkrete tiltak for håndtering. De faller gjerne litt mellom ansvarsområdene.
Psykologisk sett vil også mennesker normalt få sterkere reaksjoner på kriser som er nærmere geografisk og tidsmessig, enn de som foreløpig er langt unna.
Uegnet struktur
– De krypende krisene passer gjerne dårligere inn i departementsstrukturene, og det er utydelig om det er helse, miljø, eller samfunnssikkerhet som skal hanskes med disse krisene. For fremtiden vil det kreves økt samarbeid på tvers av direktorater og aktører for å håndtere slike hendelser. Det er viktig at samfunnssikkerhetsutdanningene i Norge tilrettelegger for dette ved å vektlegge tverrfaglighet.
I tillegg til å være en foregangsinstitusjon for forskning på feltet, tilbyr studieretninger ved UiT også flere kurs som setter fremtidige kriser i fokus.
– Vi ønsker å ikke utelukkende fokusere på søk- og redning, blålys og «brannslukking», selv om dette også er kritiske samfunnsfunksjoner. Et fokus på fremtidens kriser er også vesentlig. Vi reflekterer rundt måten man bygger samfunnssikkerhet over tid, og den ansvarsfordelingen dette krever.
De fremtidige, krypende krisene – som pandemier og resistens – må kobles opp til samfunnssikkerhet på en helhetlig måte, mener forskeren. Per dags dato regnes gjerne disse problemstillingene som helsefaglige.
– Vi må koble strukturene sammen, få en bedre informasjonsflyt og dele kompetanse. Her spiller utdanning av fagpersoner en viktig rolle.
Ønsker du en karriere innen samfunnssikkerhet og beredskap? Søknadsfristen er 15 april! Les mer de ulike studiene: Samfunnssikkerhet og miljø, Internasjonal Beredskap og Masterstudium i Samfunnssikkerhet
Av Morten Risberg