Et trygt og sikkert samfunn handler om mer enn risikostyring i snever forstand. Det handler også om den langsiktige utviklingen av et godt samfunn.

Verden forandrer seg. Noen ganger virker det som at alle former for elendighet kommer på samme tid. Det å beskytte innbyggere mot fare er en av de viktigste oppgavene for en stat. Det er derfor samfunnssikkerhet defineres som noe kollektivt – som «samfunnets evne til å verne seg mot og håndtere hendelser som truer grunnleggende verdier og funksjoner og setter liv og helse i fare». I moderne samfunn blir spørsmål om sikkerhet og trygghet en del av arbeidsdelingen – vi har spesialister som tar seg av sånt. Men hvor godt stemmer egentlig bildet av samfunnssikkerhet som en snever spesialistfunksjon?

Et utvidet perspektiv

For det første er det liten tvil om at samfunnssikkerhet er mer enn det staten gjør. Den organiserte frivilligheten, for eksempel Røde Kors, er en uvurderlig ressurs gjennom millioner av gratis arbeidstimer. I store kriser ser vi også gjerne en uorganisert frivillighet i innsats fra vanlige folk, for eksempel i terrorangrepene i 2011. Frivilligheten er kilde til en fleksibel kapasitet som vi ikke kan ta for gitt, selv om den er gratis!

Det er også flere aktører som jobber med trygghet og sikkerhet enn de vi vanligvis tenker på. Rundt om i verden har det skjedd grusomme massedrap og alvorlige voldshendelser. Hendelsene er forskjellige i at noen knyttes til ideologi, andre til psykiatri, men det er gjerne noen fellestrekk i gjerningspersoners historie. De har på den ene siden falt utenfor, gjennom å ha svake koblinger til samfunnet. De har gjerne også falt mellom, i den forstand at det å fange opp behov for hjelp ville krevd samhandling mellom mange aktører i det offentlige hjelpeapparatet.

I tillegg til å se dette som et spørsmål om radikalisering, bør vi også se det som et bredere spørsmål om utenforskap og psykisk helse. Det er nesten ingen som begår ekstreme voldshandlinger, og det er etiske avveininger mellom individers behov for hjelp og samfunnets behov for beskyttelse. På dette området vil byggingen av et trygt og sikkert samfunn handle om å skape et inkluderende samfunn, hvor så få som mulig faller utenfor utdanning, arbeidsliv og sosiale nettverk.

Et helhetlig kunnskapssystem

Vi må kombinere spesialistkunnskapen om samfunnssikkerhet med flere perspektiver. Vi trenger ekspertisen fra sosialt arbeid om forebygging av utenforskap. Vi trenger spisskompetansen om skjæringspunktet mellom rus og psykiatri. Vi trenger samfunnsøkonomene for å studere rammebetingelsene for investeringer i infrastruktur i en klimakrise hvor påkjenningene endrer seg. Vi trenger juristene for å håndtere overgangen mellom normaltilstand og krise, og for å analysere forholdet mellom individets rett til frihet og statens behov for å begrense den. Listen kunne vært lengre. Den gode nyheten er at mye av ekspertisen allerede finnes, men det kreves vilje, evne og støtte til å pusle brikkene sammen.