Norsk krisehåndtering og beredskap bygger på samarbeid mellom mange aktører. Dette gjelder også for sivil-militær krisehåndtering i rammen av totalforsvaret.
Regjeringen har etablert et totalforsvarsprogram for 2016 – 2020, og det pågår et omfattende arbeid for å få på plass planverk og ordninger for sivilt-militært samarbeid innenfor områder som helse, transport og forsyninger til Forsvaret. I tillegg skal totalforsvaret opp til eksamen til høsten gjennom den store Nato-øvelsen Trident Juncture som Norge er vertskap for.
Likevel, utvikler vi et totalforsvar som er tilpasset dagens samfunn?
Hovedansvaret for krisehåndtering og beredskap ligger hos myndighetene, men for at alt skal fungere er det en nasjonal dugnad mellom sivile myndigheter og Forsvaret, og mellom offentlige, private og frivillige aktører som må til. Formålet er å utnytte ressursene best mulig, bruke dem effektivt og i minst mulig grad bygge opp parallelle strukturer og kapasiteter. Et viktig trekk er at det skal virke gjennom hele krisespekteret. Ansvar flyttes ikke, heller ikke når trusselen er mot nasjonal sikkerhet.
Avhengig av privat-offentlig samarbeid
Totalforsvarskonseptet er operasjonalisert i Nasjonalt beredskapssystem som gjelder for sektorovergripende kriser i fredstid, kriser med sikkerhetspolitisk dimensjon og væpnet konflikt. Systemet er et verktøy for politisk styring, kontroll og koordinerte beslutninger. Det er harmonisert med Natos krisehåndteringssystem.
Siden beredskapssystemet fikk sin utforming har det skjedd store omveltninger i samfunnet. Offentlig sektor har blitt omorganisert, privatisert og fristilt, og næringslivet og infrastrukturer har blitt mer internasjonale. Det meste av vare- og tjenesteproduksjonen er i dag på private hender uavhengig av landegrenser, og er omfattet av betydelig konkurranse.
Privat sektor og næringsliv har derfor økt sin betydning som premissgiver for nasjonal beredskap og totalforsvaret. Både offentlig og privat sektor kjennetegnes av kontinuerlig produksjon og leveranser etter “just-in-time”-prinsippet, men påfølgende redusert lagerhold. Mer enn noen gang er forsvar og nasjonal beredskap avhengig av privat-offentlig samarbeid og sikker forsyning av varer og tjenester i en internasjonal ramme.
Kommunikasjon er key
Samtidig går teknologiutviklingen raskt, eksempelvis med hensyn til økende digitalisering. IKT-baserte systemer og -tjenester er avgjørende. Både verdikjeder og eierskapsforhold endres raskere enn noen gang. Dette er en utfordrende situasjon karakterisert av raske forandringer. Det er vanskelig å forstå og ha oversikt over de teknologier og systemer man er avhengig av, og deres svakheter og sårbarheter.
Aktører i totalforsvaret, som alle andre, er avhengig av en rekke samfunnsfunksjoner og tjenester, noen av dem kritiske for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Eksempler på kritiske funksjoner er elektronisk kommunikasjon (ekom), kraftforsyning og vannforsyning. Tidsriktig og presis kommunikasjon mellom beredskapsaktørene er helt avgjørende for krisehåndtering. Det handler om å etablere situasjonsbildet og -forståelsen, om varsling og rapportering, og om å formidle beslutninger til de som skal gjennomføre dem.
Av Monica Endregard, forskningsleder i Forsvarets forskningsinstitutt, [email protected]