Forsvarsdebatten dreier seg først og fremst om fysisk forsvarsevne og struktur. Men hvor viktig er antall fregatter, kampfly og stridsvogner hvis det ikke finnes folkelig eller politisk vilje, eller mulighetsrom til å bruke dem?
Påvirkning
i informasjonsdomenet er en velbrukt teknikk for å nå strategiske mål
med liten eller ingen bruk av direkte makt, verken i fred, krise og
krig. To velkjente eksempler er Russlands annektering av Krim uten å
løsne et skudd, og Kremls aktive påvirkning av politiske valg i Europa
og USA. Aktørene, truslene og virkemidlene kan være vanskelige å oppdage
når det skjer, effektene kan være krevende å forutse og mottiltak
derfor vanskelige å iverksette. Dette gjelder spesielt når påvirkning
skjer som en del av en koordinert og synkronisert innsats i samvirke med
andre såkalte hybride virkemidler, i gråsonesituasjoner og med uklare
aktører. Kunnskapen om påvirkningsprosesser er viktig i et
totalforsvarsperspektiv, fordi slik påvirkning vil kunne ramme flere
sektorer.
Behov for kunnskap
En motparts ønskede effekt og mål kan være splid i befolkningen, svekket tillit til politikere, påvirke valg, lamme beslutningsprosesser eller svekke folkelig, politisk eller alliert støtte til alliansepolitikken, Norges interesser, suverenitet, forsvarsvilje eller forsvarsevne. Spesielt avanserte, langsiktige påvirkningsoperasjoner kan potensielt ha store konsekvenser for vår forsvarsevne, og om våre allierte vil komme oss til unnsetning.
En felles sivil-militær situasjonsforståelse vil bidra til å styrke vår nasjonale evne til å håndtere en krise. Vi må vite hva som kjennetegner en normalsituasjon for å kunne oppdage avvik, identifisere trender, også i sosiale medier, og iverksette eventuelle tiltak.
For å kunne møte trusselen fra påvirkningsoperasjoner trenger vi kunnskap om hva slags, og hvor mye, påvirkning som foregår mot den norske befolkningen; eksemplifisert gjennom bruk av sosiale medier, alliansen, meningsbærere, beslutningstakere, interessegrupper, offentlig forvaltning eller norske interesser, og hvor den antatt ønskede effekten er av betydning for Norges sikkerhet.
Vi har likevel erfaring med påvirkningsoperasjoner siden det også under den kalde krigen, fra begge sider, ble lagt betydelig vekt på å påvirke opinionen. Tiltak for å motvirke motpartens handlinger ble igangsatt gjennom ulike virkemidler som diplomati, radio, fjernsyn, aviser, løpesedler og finansiering av politiske meningsfeller.
Lite analysert
I dag er situasjonen en helt annen. Internettet, med sosiale og digitale medier, har overtatt som den viktigste informasjonskilden. Dette gir mulighet for en bredere tilgang på informasjon enn det som var mulig tidligere. Denne teknologien er tilgjengelig for alle, en kan unngå politisk sensur, og samtidig nå ut til et bredt publikum og bli hørt. Utfordringen er at uriktige påstander og uttalelser som er i strid med norsk lov og norske verdier kan komme til uttrykk og ekstreme synspunkter kan utvikle seg uten korrigerende informasjon. På den måten kan både statlige og ikke-statlige aktører se seg tjent med polarisering av det politiske bildet.
Teknologiselskapene har foreløpig vist liten vilje til å iverksette tiltak for å hindre at sosiale medier blir brukt til å kartlegge personers holdninger og preferanser som grunnlag for skreddersydd påvirkning. Selskapene tilbyr sosiale tjenester gratis, mot at de får tilgang til personlig informasjon som benyttes for reklame som gir inntekter. Teknologiselskapenes forretningsmodell vil derfor også egne seg godt for politisk påvirkning uavhengig aktør.
Til
tross for at vi kjenner til noen eksempler på bruk av sosiale medier
for påvirkning av valg, er temaet lite analysert fra et
forskningsståsted. Vi har behov for mer forskningsbasert kunnskap om
hvordan påvirkningsoperasjoner vil påvirke norsk kultur og våre verdier,
om marginale grupper kan utnyttes, eller om tilliten til myndighetene
gjør samfunnet robust. Dette er flere viktige problemstillinger som
krever forskning før vi har grunnlag for å iverksette eventuelle
beredskapstiltak.
Av Janet M. Blatny, forskningsdirektør, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI)