Vi må ha evne til å verne om våre verdier som er viktige for nasjonal sikkerhet, også når tilliten i samfunnet og hva som er sant og ikke sant utfordres.
Stig Rune Sellevåg
Sjefsforsker i FFI
I den mest utfordrende krisen Norge har stått overfor siden andre verdenskrig – koronapandemien – la regjeringen nylig fram sitt forslag til ny langtidsplan for forsvarssektoren. Her beskriver regjeringen en dyster sikkerhetspolitisk situasjon hvor Norge står overfor en rekke samtidige utfordringer som truer staten, samfunnet vi lever i og hver enkelt av oss. Den forverrede sikkerhetssituasjonen påvirker ikke bare Forsvarets evne til å operere, men også den politiske handlefriheten på en rekke områder. I tillegg er det grunn til å frykte at samfunnsutviklingen gjør Norge mer sårbart overfor sammensatt virkemiddelbruk.
Avhengig av sivilsamfunnet
Det økonomiske handlingsrommet i norsk økonomi vil reduseres i årene framover. Likevel har regjeringen valgt å prioritere fortsatt styrking av Forsvaret langs tre hovedlinjer: nasjonal forsvarsevne, kollektivt forsvar i Nato og bilateral støtte fra nære allierte. Imidlertid blir Forsvaret stadig mer avhengig av sivil støtte. Forsvaret av Norge krever derfor et totalforsvar som styrker nasjonens motstandskraft og utholdenhet, og som reduserer samfunnets sårbarhet. Regjeringen ønsker derfor å styrke sivilt-militært samarbeid innenfor rammen av totalforsvaret slik at samfunnets begrensede ressurser utnyttes best mulig.
Hvilken effekt ønsker vi?
Beredskapslover, øvelser og samarbeids- og beredskapsorganer er sentrale virkemidler i videreutviklingen av totalforsvaret. Men, gitt kompleksiteten i utfordringsbildet, vil et sentralt spørsmål være: Hva skal vi forberede oss på når styrkingen av forsvarsevnen skal være basert på balanse, realisme og langsiktighet innenfor en konseptuell ramme? Er det de sorte svanene? Eller det sinte, grå neshornet som kommer stormende mot oss? Eller hva med den store, ubehagelige elefanten i rommet? Svarene på disse spørsmålene vil være avhengig av hvilke effekter vi ønsker å oppnå innenfor en ansvarlig budsjettramme.
Vi må også legge til grunn at en motstander ikke bare vil utfordre sivilsamfunnets og Forsvarets sårbarheter, men også totalforsvarskonseptets relevans. Med sistnevnte menes at vi må ta høyde for at en motstander vil forsøke å bruke virkemidler på en slik måte at gjensidig støtte mellom sivilsamfunnet og Forsvaret ikke er aktuelt eller mulig.
Både andre verdenskrig og koronapandemien har vist at Norges befolkning, uansett generasjon og bakgrunn, stiller opp når det blir krevet. Dette er et godt utgangspunkt når det sivil-militære samarbeidet og befolkningens oppslutning om totalforsvaret får stadig større betydning for forsvaret av landet.
Evne til totalforsvar er nødvendig
Imidlertid kan ikke videreutviklingen av totalforsvaret kun baseres på vilje til samarbeid. Evne til totalforsvar er også nødvendig. Først og fremst må vi ha evne til å verne om våre verdier som er viktige for nasjonal sikkerhet, også når tilliten i samfunnet og hva som er sant og ikke sant utfordres. I tillegg må vi ha evne til å opprettholde samfunnsfunksjoner, samt evne til krisehåndtering gjennom helhetlig og tidsriktig situasjonsforståelse på tvers av sektorer. Regjeringens forslag til langtidsplan gir i så måte en god retning for videreutviklingen av totalforsvaret. Nå kreves evne til å finne gode løsninger og vilje til gjennomføring.
Tekst: Stig Rune Sellevåg, sjefsforsker i FFI