Dagens risikobilde er i endring. Terroristers interesse for hjemmelagde eksplosiver vedvarer. Samtidig er det økt fare for at radioaktivt materiale kan bli brukt i terroraksjoner verden over.
Vi ser økende militær aktivitet i nordområdene med reaktordrevne fartøy. Endringer i den sikkerhetspolitiske, geopolitiske og militære situasjonen gjør at bruk av kjernevåpen på norsk territorium ikke lenger kan utelukkes. Videre viser senere tids hendelser i Syria, Malaysia og Storbritannia at trusselen fra kjemiske og biologiske våpen er i utvikling. Det er reell fare for at terskelen for bruk har blitt senket.
Norge har gjort mye for å bedre beredskapen mot slike hendelser gjennom Nasjonal strategi for CBRNE-beredskap (2016-2020). Samtidig må vi erkjenne at mye arbeid gjenstår. Skal Norge stå bedre rustet overfor slike hendelser, må styrkingen av beredskapen være kunnskapsbasert, og vi må utvikle et totalforsvar som er tilpasset dagens samfunn og det endrede risikobildet.
Totalforsvaret må være tilpasset dagens samfunn
Norsk krisehåndtering og beredskap bygger på samarbeid mellom mange aktører. Dette gjelder også for sivil-militær krisehåndtering i rammen av totalforsvaret.
Regjeringen har etablert et totalforsvarsprogram for 2016– 2020, og det pågår et omfattende arbeid for å få på plass planverk og ordninger for sivilt-militært samarbeid innenfor områder som helse, transport og forsyninger til Forsvaret.
Totalforsvaret har vært oppe til eksamen i høst gjennom den store Nato-øvelsen Trident Juncture som Norge var vertskap for. Øvelsen har umiddelbart blitt karakterisert som en suksess. Likevel, vi øver for å bli bedre. Omfattende evalueringer og analyser gjenstår. Resultatene av disse vil legge grunnlaget for læring og videre utvikling.
Dagens risikobilde er i endring. Terroristers interesse for hjemmelagde eksplosiver vedvarer. Samtidig er det økt fare for at radioaktivt materiale kan bli brukt i terroraksjoner verden over.
Hovedansvaret for krisehåndtering og beredskap ligger hos myndighetene, men for at alt skal fungere er det en nasjonal dugnad mellom sivile myndigheter og Forsvaret, og mellom offentlige, private og frivillige aktører, som må til. Formålet er å utnytte ressursene best mulig, bruke dem effektivt og i minst mulig grad bygge opp parallelle strukturer og kapasiteter. Et viktig trekk er at det skal virke gjennom hele krisespekteret. Ansvar flyttes ikke, heller ikke når trusselen er mot nasjonal sikkerhet.
Privat-offentlig samarbeid
Totalforsvarskonseptet er operasjonalisert i Nasjonalt beredskapssystem som gjelder for sektorovergripende kriser i fredstid, kriser med sikkerhetspolitisk dimensjon og væpnet konflikt. Systemet er et verktøy for politisk styring, kontroll og koordinerte beslutninger. Det er harmonisert med Natos krisehåndteringssystem.
Siden beredskapssystemet fikk sin utforming har det skjedd store omveltninger i samfunnet. Offentlig sektor har blitt omorganisert, privatisert og fristilt, og næringslivet og infrastrukturer har blitt mer internasjonale. Det meste av vare- og tjenesteproduksjonen er i dag på private hender, uavhengig av landegrenser, og er omfattet av betydelig konkurranse.
Privat sektor og næringsliv har derfor økt sin betydning som premissgiver for nasjonal beredskap og totalforsvaret. Både offentlig og privat sektor kjennetegnes av kontinuerlig produksjon og leveranser etter “just-in-time”-prinsippet, men påfølgende redusert lagerhold. Mer enn noen gang er forsvar og nasjonal beredskap avhengig av privat-offentlig samarbeid og sikker forsyning av varer og tjenester i en internasjonal ramme.
Kommunikasjon er viktig
Samtidig går teknologiutviklingen raskt, eksempelvis med hensyn til økende digitalisering. IKT-baserte systemer og -tjenester er avgjørende. Både verdikjeder og eierskapsforhold endres raskere enn noen gang. Dette er en utfordrende situasjon karakterisert av raske forandringer. Det er vanskelig å forstå og ha oversikt over de teknologier og systemer man er avhengig av, og deres svakheter og sårbarheter.
Aktører i totalforsvaret, som alle andre, er avhengig av en rekke samfunnsfunksjoner og tjenester, noen av dem kritiske for at de skal kunne utføre sine oppgaver. Eksempler på kritiske funksjoner er elektronisk kommunikasjon (ekom), kraftforsyning og vannforsyning. Tidsriktig og presis kommunikasjon mellom beredskapsaktørene er helt avgjørende for krisehåndtering. Det handler om å etablere situasjonsbildet og -forståelsen, om varsling og rapportering, og om å formidle beslutninger til de som skal gjennomføre dem.
Av Janet M. Blatny, forskningsdirektør, Forsvarets forskningsinstitutt (FFI), [email protected]