Av de fire største landene i Norden er det Norge som er dårligst forberedt på digitale angrep, men det er ikke for sent å reise kjerringa.
Basert på data innhentet i fjor har næringslivets interesseorganisasjon for teknologi og politikk, TEK Norge, utarbeidet en nordisk benchmark-undersøkelse for cybersikkerhet som viser at Norge kommer på fjerde plass, bak Finland, Sverige og Danmark. I undersøkelsen ser vi nærmere på årsakene.
Det første som slo oss, var de systematiske svakhetene som viser at vi scorer lavt i nesten alle delområder, og mangler institusjonell styrke og helhetlig koordinering. Vi ser også at norsk næringsliv har færre tiltak, lavere bevissthet og lite dokumenterte rutiner.
To milliarder årlig
Interessant nok scorer likevel Norge best på hendelser, kanskje fordi eksponeringen har vært lav inntil nå, og ikke fordi sikkerheten er bedre. Vi kan ikke regne med at det forblir slik, siden Norge er utsatt som vesentlig energileverandør til Europa. Vi har et solid fundament for cybersikkerhet, men står overfor et fragmentert modenhetsbilde. Samtidig viser analysen at Norge innen infrastruktur, nasjonal styring og systematisk sikkerhetsarbeid i virksomheter fortsatt har lavere modenhet enn andre nordiske land.
Det er ingen tvil om at nødvendige midler må settes av til tiltak for å sikre den digitale infrastrukturen, minst to milliarder årlig, fordelt på:
- strategi og nasjonalt lederskap
- totalberedskap og sivil motstandskraft
- situasjonsforståelse og trusselrespons
- robust infrastruktur og digital grunnmur
- lover, regler og regulatorisk rammeverk
- utdanning og bevisstgjøring
- forskning, innovasjon og næringsutvikling
- internasjonalt samarbeid
- øvelser
Her bør vi begynne med å oppdatere den nasjonale cybersikkerhetsstrategien med en økonomisk bindende handlingsplan, og styrke nødvendige samarbeid og partnerskap mellom offentlig og privat sektor, så vel som næringslivets egen motstandskraft og innovasjonstakt.
I Norge har vi et bredt og spesialisert utdanningstilbud på bachelor- og masternivå. Her er vi trygt plassert som Nordens nest beste, med god bredde og geografisk spredning i studieprogrammene. Vi har også høy score i Edurank, som vurderer institusjonenes faglige kvalitet. Samlet gir det grunnlag for en sterk fremtidig kompetansebase, men da må opptakene av studenter, så vel som kapasiteten, holdes oppe.
Svak samordning og satsing
Utfordringen er nemlig ikke fravær av kompetanse, men mangelen på samordning og systematisk gjennomføring. For å tette gapet til Finland og Danmark, må vi styrke den nasjonale styringen, operasjonalisere beredskapen og etablere tydeligere forventninger til grunnsikring men det forutsetter at vi tar tak i punktene som er listet opp over.
Jeg skal ikke si at det er helt krise og svarte natta, for landene i Norden kommer høyt ut på sikkerhetsmålinger internasjonalt. Men at vi kommer sist blant likemenn, er verdt å merke seg. Det store paradokset er at det uttrykkes klare ambisjoner om at vi skal være ledende på digitalisering og bruk av KI og så videre. Men det sies ingenting om at vi må styrke beredskapen, som følge av sårbarhetene vi får ved ytterligere digitalisering. Vi sparer og effektiviserer ved å digitalisere, men må bruke en del av midlene til å motstå nye avhengigheter og sårbarheter. Her mangler politisk forståelse og innsats.
Dersom vi bygger ut den digitale grunnmuren, styrker koordineringen og beredskapen, etablerer et forpliktende offentlig-privat samarbeid, øker den trygge bruken av skytjenester og -leverandører, forsterker regelverket og etterlevelsen, samt skaper koblinger mellom innovasjon, eksport og kompetanse, burde vi hevde oss i toppen, ikke bare internasjonalt, men også i Norden.
